Vi dedikere ei veke til ein verdsdel kvart semester, og denne gongen vart det Asia vi celebrerte: Ein svær del av verden med desidert størst andel av elevane våre, som alle har ein heilt ulik kultur: sør-øst Asia, Kina, Russland, Sub-conti, Midtøsten, Eurasia….. og alle laga dei deilig mat!

Følgende tekst er henta frå nettsida til min andreåring Pree frå Malaysia, fordi det var så fint:

no stars in the mph 
but the reflection of the lights on the ceiling will do 
it must 
wow what a night it’s been 
no breaks 
other than the spotlight dented before the show i guess 
music of the mediterranean 
trailed by accents of the south-east 
and tunes from the remains of colonialism 
a culmination of countries 
all within the same continent
what unites us
but our geographical association
preparations multicoloured
the light and sound cues unsure of when to enter
the actual show helped by our very own
indian tech support
yellow
breaking social norms of the culture
rap and hip hop existing in these countries?
people like plants
their growth over the two years visible
like parasites as they lean on each other,
bouncing of one another during performances
blue
the hardship but strength
reflected in the energy of the melodies
somber tones generating reflections
did that syrian song have a hindi tune?
foreign languages strike emotions i am unable to describe
what is this?
will I ever know how they feel?
red
actual asian music lasting an hour
before pop music returns to the speakers
piquing the interests of the reader
      but why?
      shouldn’t this be the norm
purple
exploring cultures alien to us
from countries i never even knew existed
an appreciation for the unknown
and a new appreciation for the known
we’re all dancing
asians and europeans
africans and americans
there are no labels here
just a shared appreciation for the culture
how did we possibly put all these countries
into one cultural show?
i guess no matter how different we think we are
we’re also kinda the same
hm
same same but different

 

Det er nok ein tradisjon ved mange UWC-skular å arrangere kulturelle show, men det er likevel ekstra spesielt i Thailand siden vi er ein så liten gjeng. Det betyr at alle elevar, uansett kor frå, kan vere med på scena. Det valde sjølvsagt eg, og blei dermed sannsynligvis den med flest oppvisningar trass mi svært bleike hud og såkalte blonde hår, og eg sprang mellom scena og backstage gjennom heile showet. Bileta er diverre få sidan eg sjølv sto på scena, men eg var altså med på både K-pop dansing, japansk fiskedans, ei “dramatisering” av arabisk folkevise om mot i Syria og bollywood.

Litt rart er det mellom alle ib-inleveringar at vi plutseleg sett av heile kveldar til å lære sangar, rutiner og sette opp scener. Men foreldre og lærarar blir invitert og kjem med familien for å sjå kva ungdommane har stelt i stand denne gongen. Folk får stå stolt med flagget sitt på scena og lære vekk ein essens av sin kultur.

I kimono